Melodi Grand Prix

I kveld er det Melodi Grand Prix-finalen, og jeg gleeeeeeeeder meg. Jeg er, som de av dere som kjenner meg godt veit, en uhelbredelig MGP-fan. (Legg for øvrig merke til at jeg konsekvent bruker Melodi Grand Prix, ikke Eurovision Song Contest). Det skulle dere kanskje ikke trodd, men jeg kan blant annet alle norske bidragene fra oppstarten i 1960 med Nora Brockstedt og hennes fantastiske Voi Voi. Og jeg kan nesten alle internasjonale vinnerne...

De siste ukene har jeg tilbragt stadig mer tid på youtube, kikkende gjennom gamle norske og utenlandske bidrag. Så utrolig mye bra og morsomt det er! Jeg har så mange favoritter at det ville vært dårlig gjort å liste opp alle uten å ufrivillig unnlate noen. Men generelt kan jeg jo si at jeg har en forkjærlighet for sen-80-talls bidrag.

Som i de siste årene har jeg unnlatt å se semifinalene. Det betyr naturligvis at jeg går glipp av noen bidrag, men samtidig liker jeg spenninga i å høre bidragene for første gang i finalen. En får ofte helt andre inntrykk av sanger etter å ha hørt dem et par ganger. Dessuten reduseres antall sjokk-, latter- og gledesskrik vesentlig når jeg har sett showet før. Og det kan vi jo ikke ha noe av. Derfor stiller jeg i kveld med blanke ark og åpent sinn.

Kvelden skulle, trodde jeg, tilbringes på Rådhusplassen hvor de skulle vise finalen på storskjerm. Men dengang ei. Jeg hadde blingsa, så det som blei vist på Rådhusplassen forrige helg var Eurovision Young Contest. Fy, for en skam! Tenk å lure stakkars MGP-fans på den måten. Men heldigvis arrangerer Buddy-nettverket fest på universitetet, så det blir storskjerm og vin likevel. Hurra!